Vel overstått helg. men en ting har jeg stusset litt over. Det har vært merkverdig masse Deutschland denne helga.
På fredag kom en selverklært "upolitisk" kar, hvis navn jeg ikke går nærmere innpå, med det tyske flagget veivende i hånda mens han huiet "Deutschland!". Vet ikke om dette bare var tullball, men går ut fra det, fordi det sannsynligvis er tryggest. Hadde en liten samtale med ham senere da han sa at det han kunne indentifisere seg mest med var anarkisme, og at han hadde et dårlig forhold til fargen rød.
På bussen opp til Nakken satt en nealdertalpanna mann med 6 mm fyldig langt hår med det tyske flagget på sitt høyre erme av sin barnål-grønne jakke. Dette informerte jeg Alexander om, med en respons som tilsa jeg er paranoid, som antageligvis var passende der og da. Det kan jo bare hende at han var medlem av det tyske heimvernet? Et uvanlig syn.
Så ble jeg møtt med nytt et syn jeg fikk blandede følelser av. Min kjære Christoffer DANSENDE til en vise med pH under 7 som handlet om å feste i Tyskland. Disse tonene og synet av min elskede (og en rød kamerat) bar jeg med meg resten av helgen, og litt til. "Deutschland, Deutschland, take me to Deutschland, party all the night" eller noe i den duren. Skremmende. Men absolutt underholdende og noe jeg ikke ville vært foruten.
Natten og søndagen gikk til å tenke på Sult og lete etter Knut Hamsun, som som kjent hadde en liten forkjærlighet til Tyskland i -30 og fyrtiåra, i hylla til bestemor og bestefar på Kleven. Uten å lykkes.
Så nå vil jeg helst slippe å ha noe mer å med Tyskland å gjøre for en liten stund, og da er det betryggende at jeg har dobbeltime i tysk fortløpende og krigslitteratur i norsken. Men tanken på synet av johannes med sine revolujonære skjorter hjelper meg.